Min første fødte..

Det ligger en nydlig liten jente, eller egentlig så er hun ganske stor og en veldig sterk jente, oppe i senga si å sover.. Ved siden av henne ligger beste veninna hennes, di har spilt på ds'ene sine, drukket litt cola og spist litt goderier, sett litt på tv og bare kost seg slik jenter gjør i den alderen..

Men denne nydlige lille/store jenta er min første fødte og nå er dagen kommet hvor hun er blitt 10 år.. 

Det hele startet i karibien hvor jeg bodde sammen med hennes pappa, jeg var ung, 19 år gammel.. Pappaen hennes var den peneste og fineste mannen som jeg noen gang hadde sett i mitt liv.. Vi var lykkelige og fattige, men holdt sammen da jeg ble gravid.. Men da jeg var ca 4 mnd på vei måtte jeg hjem, så jeg reiste hjem til norge og desverre så har jeg aldri fått muligheten til å reise tilbake igjen..

5 mnd sinere ca klokka 6 på morraen våkner jeg av at jeg har vondt i magen, går på do, men smertene går ikke over.. Snarere tvert i mot, blir di bare enda værre.. Å jeg innser da at dette er no jeg må fortelle min mamma, som ligger på sofaen å sover.. Lillebroren min våkner når jeg reiser meg opp i fra senga, han ligger i den andre senga i rommet.. Lurer på hva jeg skal? "Jeg tror jeg skal føde" sier jeg, må våkne mamma..

Så jeg lar lillebroren min værende igjen med verdens største øyer inne på rommet, tussler ut til mamma og våkner henne.. "hvor lang tid mellom vær gang er det du får vondt"? spørr mamma søvnig.. Ca 10 min sier jeg.. Da våkner mamma.. Ringer til sykehuset, mens jeg sitter i stolen å puster, for det gjør virklig vondt nå.. 

Hun får beskjed om at mi må vente litt til før mi kan komme inn på sykehuset.. Blir bare vondre og vondere så endelig reiser vi inn... Pappa og Jane blir ringt og storesøstra vår må passe på lillebror.. 

Vell inne på sykehuset blir jeg undersøkt, kan ikke huske nøyaktig hvor stor åpning jeg hadde, men det var ikke mye.. Så jeg får et rom og får beskjed om at det kommer til å ta tid, siden det er første gang.. Fra nå av så husker jeg ikke så mye, husker at jeg sitter i en stol og holder mamma i honda.. Husker jeg får 2 "biestikk" i ryggen og at jeg biter mamma i tommelen, fordi det svir så... Husker at legen kommer og skal undersøke meg, husker at jeg kjefter han ut og banner en hel del stygge ord, fordi han ikke gjør som jeg sier, å pappa ler høyt.. Husker jeg ligger å skriker på både mamma, pappa, jesus og mange adre rare ting, når jeg kikker til høyre og ser en temmelig vettskremt ste mamma Jane sitter på en stol å kikker på meg.. Husker at jeg åpner øyene den ene gangen å kikker til venstre, der står det 4-5 studenter å kikker vettskremt på meg, husker åsså at jeg egentig synest litt synd på dem, men at det ikke bryr meg sånn egentlig.. For dette gjør noe så inni det granskauen vondt! Men så plutselig så får jeg epidural i ryggen og jeg kan plutselig sette meg opp og smile.. Spiste litt gjorde jeg å, før jeg fikk trangen til å presse.. Å da kom smertene igjen.. Men en anderledels smerte denne gangen.. Å til slutt så følte jeg at jeg hadde en ball nedentil, som måtte ut.. Å nøyaktig klokka 08.59 kom Sandra jasmine til verden..:D 3.3 kilo og 49 cm lang..  Masse mørkt hår og så utrolig nydelig.. Hun var/ er den nydligste jenta jeg noen gang hadde sett.. Mørk i huden og med skrå øyer, akkurat som pappaen.. Nydlig og vakker, helt perfekt..

Å nå er hun blitt 10 år.. Å hun er nydlig og vakker..:) Masse kastanje rødt/brunt hår, små fregner på nesa, uendlige mørke skrå øyer (akkurat som pappaen sin) smile hull som sin mor, gode runde kinn, gylden i huden, hele 36 i bein str, elsker sminke og hår, går ikke ut døra hvis ikke hun synest hun ser fin ut, elsker dyr selv om hun ikke tåler det, elsker brødrene sine selv om åsså elsker og "bosse" over dem, mamma er den snillste mammaen hun vet om (selv om mamma også kan være dum), hun er sta (som sin mor),elsker å svømme, spille ds, godteri, mat, filmer, Hanna Montana, Justin Bieber, kjæreste har hun fått seg og hun elsker pappaen sin.. Er så mange ting jeg kan si om min datter, min første fødte.. 

Men hun er noe av det kjæreste jeg har, hun er min engel og jeg er så uendelig gla i henne, så stolt av henne..<3 

Hun er min datter, Sandra Jasmine..<3

Gratulerer så mye med dagen i dag jenta mi, håper du får en kjempe flott dag! Med kaker, god mat og hele familien samlet.. Mamma er så stolt og så uendelig glad i deg.. 

Elsker deg av hele mitt hjerte Sandra..:) 

Masse kos i fra mammaen din...

lenge siden nå.. På tide..

.. Så her sitter jeg da, i min egen tanke verden, å har så lyst til å fortelle.. Fortelle om det jeg har vært igjennom i det siste.. Hva slags tanker som styrer oppi hjernen min om dette temaet.. Å det temaet er kreft.. Jeg har kansje kreft, livmorhals kreft..

Var til legen her i mars for å få en "eu kontroll" på meg selv.. Tok alle blodprøver og alle tester, tengte ikke noe mere over det! Har jo gjort det mang ganger før..  Så kom jeg tilbake til legen da, blid og fornøyd som jeg som oftest er..:) Tar blodprøver av Inr'en min( som jeg alltid tar), venter litt og kommer inn til legen.. Har perfekt inr, er kjempe fornøyd med det! Så slipper legen bomben, " du har celleforandringer og jeg vil veldig gjærne sende deg inn til sykehuset så mi får sjekket dette ut fortest mulig". "Hæ"?? sier jeg... Han forklarer meg alt om dette temaet og sier at jeg må inn og ha en undersøkelse der di finner ut nærmere om celleforandringene og tar en større prøve en det han har gjort.. Så må du sikkert inn å fjerne litt av livmorhalsen, sier han..
Jeg sitter der, smiler og spørr spørsmål som jeg tror jeg lurer på.. Men når jeg tenker tilbake så hørte e nesten ikke etter det han sa og jeg fikk vell et lite sjokk der at e klarte ikke å reagere helt.. Så da måtte jeg ut å ta nye blodprøver siden jeg går på marevan og han ville sende med disse til sykehuset, sammen med henvisningen min. Jeg går ut i gangen og ut på venterommet, går bort til veggen og blir bare stånendes å se på den, mens jeg tenker om og om og om igjen "jeg har kansje kreft".. Var masse folk der ute så det må ha sett ganske teit ut når jeg bare stod der rett opp og ned å kikket på veggen..:P Tilslutt kom jeg til meg selv igjen, ristet litt på hodet og fikk satt meg på en stol.. Navnet mitt ble ropt opp og jeg tok nye blodprøver.. Kom inn til legen min og han forklarte om ting en gang til.. Lyttet ikke denne gangen heller, bare smilte og nikket.. Så husker e ikke mer, ikke før e står på utsia av sjøbua og røyker, å kikker på Glenn igjennom vinduet.. Han kommer ut og jeg går inn, han kjenner meg så godt så han spørr jo om alt gikk greit, for jeg må ha sett ut som et laken.. "Nei sier jeg, mi må ut".. Husker ikke så mye av dette heller, bare små glimt om at han ble veldig rar og jeg unnskyldte meg for at han får så mye "trøbbel" med meg, han ler og sier at det ikke gjør no.. Snille sterke kjærsten min!

Ble innkalt til sykehuset i begynnelsen av april (hvis jeg husker riktig, min hukommelse er elendig), Glenn og Gunna var med meg.. Glenn hadde ikke så veldig lyst til å være med meg inn, så han spørr meg pent om han kan få lov til å sitte på utsia.. Hadde ikke lyst til å se at jeg hadde det vondt sa han.. Skjønner han godt jeg..
Så da ble Gunna med meg.. Var helt forfærdelig å sitte der å vente på å komme inn, jeg svettet i hendene og trippet med skoen.. Så hører jeg navnet mitt.. Ble møtt av en kjempe søt lege, hun tar meg i honda og hilser..
Skjønner meg veldig godt at jeg ville ha med mg noen for å støtte meg, så Gunna er velkommen..:)
Vell inne på kontoret er jeg årvåken og hører godt etter hva hun sier, hun forklarer meg at jeg må inn på dagskirugi pga det at jeg har blodpropper og går på Marevan.. Hun forklarer meg hva di vil gjøre og dette er jo helt greit for meg.. For da får jeg forbredt meg enda mere på hva som skal skje..

Så får jeg innkalling den 24 april til sykehuset..
Er kjempe forberedt på dette og er klar for hva som skal til å skje.. Må inn tidlig på morraen pga at jeg må ta en ny inr og kommer ganske fort inn på avdelingen.. Her får jeg beskjed om at jeg har 4 før meg i køen, men det kom til å gå fort.. Får sykehus klær og skap til å legge tinga mine i, kommer inn i hallen og får sjokk over at det står ca 6(!!) stresslesser på rad med alle mulige slags sykehus duppedingser rundt.. Får tildelt en "stressless" og får venneflon i armen.. Så ble jeg glemt.. eller det var i værtfall slik det føles ut... For der ble jeg sittenes i 2 timer å kikker på damer i alle mulige størrelser og aldre som går inn på sykestua og blir rulla ut  bedøva og sløve... Å akkurat der og da ville jeg bare hjem.. For dette var kjempe skummelt!
å da satt jeg der da, å prøvde å la være å tenke på hva som skulle skje og ville bare gå, dypt inne i mine egne tanker hører jeg navnet mitt, nå var det min tur..
En kjempe hyggelig mann forteller meg hva som kommer til å skje mens jeg labber i sjukehus tøy nedover korridoren, forklarer meg grunne til at mi må gå så langt og plutselig går det opp for meg at han prater om at jeg må sove.. "Må jeg sove"?? spørr jeg.. "Ja du har jo fått en veneflon i armen, i den putter jeg i litt sløvenes middel også sovner du til slutt".. da ble jeg redd igjen.. For jeg hadde forberedt meg så sinnsykt på det at jeg skulle være våken og få med meg alt som skulle skje, for jeg var nyskjærrig og ville teste meg selv ut..
Men den sjangsen ble tatt fra mg, så jeg var temmelig spak når vi tusslett inn på operasjon salen og så alle legene i grønn tøy som fløy rundt forbi inne der.. ble lagt opp på en benk og "lenka" på beina mine med grønne tepper.. Så husker jeg at han hyggelige mannen igjen fortalte meg at nå kom jeg til å bli litt svimmel og det blei jeg! Alt gikk rundt og jeg begynnte å le.. Fniste litt for meg selv og forklarte slapt at kjæresten min sov med ørepropper for jeg snorket så høyt og at jeg måtte beklage hvis jeg snorket, hørte noen le, så ble alt svart...

Alt var i grunn helt svart til noen dyttet meg lett i skuldra..
Skjønnte igrunn ingen ting mens di fikk meg over i stolen og jeg ble trillt opp igjen på salen, sovnet igjen og våknet opp litt svimmel, men fin i form.. Fikk mat og te..
Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne gå å skifte til mitt eget tøy mens jeg ventet på at legen skulle komme å prate med meg.. Så da gjorde jeg det, knabbet et par med gode grønne sykehus sokker og tok på meg skoene.. Så kom legen.. Å hun forklarte meg jeg hadde celleforandrineger og at di hadde tatt masse prøver på forskjellige plasser.. Å at hun ville ha meg inn igjen fordi at hun villa ta bort noe av livmorhalsen min.. Om det var blitt kreft kunne hun ikke si før om en mnd's tid, men hun ville stoppe det.. Å hun forklarte meg det at di ville heller ta bort litt for å stoppe det, en å bare la det være.. Det var noe di gjorde for å redusere risikoen for å få denne type kreft.. Så jeg takket for meg og fikk beskjed om jeg fikk en ny innkallelse om en mnd og gikk.. Å da smilte jeg fornøyd.. For nå vet jeg.. At uansett om di finner kreft i prøvene mine, så vet jeg at di kan stoppe det.. For jeg har ikke kreft, ennå.. Om jeg har det om en måned for tiden vise..
Men jeg er fornøyd.. Å det er familien min å og mest av alt kjærsten.. Den fine sterke kjæresten min, som har fått litt av en "jobb" som å være det, kjæresten min.. Blodpropper, medisin, unger, ekser, hukomelsen min, og vanlige generelle ting.. Å kansje kreft..

Men bare kansje ennå..
Ikke helt sikkert! Kansje..